Gårdsenheten og gårdsdrifta

Knapt noen på bergstaden har vært rikere enn jomfru Catharina Borchgrevink. Hun overtok store midler etter faren, verksdirektør Leonard Christian Borchgrevink og hun arvet sin formuende forlovede Theodorus Mølmann.

Astrid Nyhus og Amund Spangen

Skiftebrevet fra 1805, året etter at hun døde, gir bilde av et stort, meget velutstyrt og fornemt våningshus. Det er bygd i to høgder samt loftetasje og med to murte kjellere.

Som alle andre kondisjonerte på bergstaden, drev Catharina Borchgrevink gårdsbruk. Drifta var omfattende og jomfruen hadde fast tjenerstab i gården: 1 husbestyrerinne, 2 drenger og 5 tjenestepiker. Gårdsanlegget inneholdt staller og et rommelig fjøs med plass til en stor buskap. Da Catharina Borchgrevink døde, etterlot hun seg 3 hester, 17 storfe, 2 kjøreokser og 2 sauer. Ellers besto gården av høyløer, vognskjul, smie, grisehus og et eget hus til å oppbevare trekopper i. En bygning inneholdt handverkerstue, drengestue, redskapsloft og et kleskammer for drengene. Til gården hørte det borgstue og bryggerhus med bakerovn, skorstein og innmurt jernpanne. I et stort, toetasjers stabbur var det plass til mjølkister og kornbinger. I gården lå det en urtehage med stakitt rundt, og gårdsanlegget var delvis innhegnet med planke og port. Alle bygningene hadde tak med never og torv.

Da forloveden, Teodorus Mølmann, døde, overtok Catharina Borchgrevink eiendommen Mølmanndalen som var et herskapelig landsted. I tillegg eide hun husmannsplassene Storrya og Skjevdalen. På Røros hadde hun tre ’haga’a ’, jordteiger, der hun dyrket fôr til husdyra sine: Det var Storhagaen, Abelhagaen og Ol-Jensahagaen. Reineier var hun også og hadde 15 dyr i hver av flokkene til de to samene Morten Olsen og Tomas Larsen.

Gården Mølmannsdalen ligger i Dalslia som strekker seg fra gården Påsken til Nausterbekken og fra fjellbandet til Håelva. Stedet der det staselige anlegget ligger, skal ha vært bebodd før kopperverkets tid. En av verkets første direktører, Johannes Irgens, fikk eiendomsretten til Haarli som stedet blir kalt i gamle dokumenter. Han brukte det også som seter, gårdsbruket sitt hadde han på Rørosgård. Sønnen Henning Irgens, som også var direktør ved verket, overtok stedet. I 1726 ble familien Mølmann eiere av Haarli, og plassen har siden den tid hatt navnet Mølmannsdalen.

Det påståes med krav på pålitelighet som det heter, at Catharina ”går igjen” på Mølmannsdalen. Tradisjonen om dette har holdt seg helt opp til våre dager. Historien forteller at sto hun pyntet som brud og ventet på forloveden som kom ridende utover dalen for å hente henne. Men han falt av hesten og ble drept.

I 1936 solgte Røros Kobberverk skogeiendommene sine, deriblant Mølmannsdalen, til staten. Gården ble utleid som setervoll, og de siste som var der med buskapen sin var Marta og Leonard Dahl.

Det er Røros kommune som nå eier bebyggelsen på Mølmannsdalen. Det drives leirskole der og utleie til andre formål. Hele den skogkledde lune dalen er mye brukt som utfartsområde både sommer og vinter. Røros-befolkningen har alltid vernet om områdets naturkvaliteter.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.