Verdensarven RørosMenneskene og gårdeneEn verksarbeidergård - Rasmusgården

En verksarbeidergård - Rasmusgården - hus nr. 7

 Nedre del av Storgata på Røros i 1914. Fra venstre ser vi Tronshartgården og Rasmusgården. Foto: Iver Olsen.
Nedre del av Storgata på Røros i 1914. Fra venstre ser vi Tronshartgården og Rasmusgården. Foto: Iver Olsen.
Rasmusgården, som ligger nederst i Bergmannsgata, er et typisk eksempel på en verksarbeidergård. Dobbeltstillinga som verksarbeider og småbruker har vært typisk for rørosingene helt fram til 1970-tallet. Det var nødvendig å holde husdyr for å sikre et tilfredsstillende materielt nivå.

Randi Borgos

Uten at folket sjøl skaffet seg en vesentlig del av det de trengte til livets opphold, hadde det ikke vært mulig å opprettholde gruvedrifta på et så avsidesliggende sted som Røros. Jordbruket var viktig også fordi det trengtes trekkraft - kjøreokser og hester - til den store transportvirksomheten.

Når en går i gatene på Røros, er det ikke uten videre lett å oppfatte at porten på hovedbygningene fører inn i et gårdanlegg med eldhus for vasking og matlaging, fjøs og staller for husdyr samt uthus med rom for oppbevaring av redskaper, ved, høy og torv. Røros er kjent som bergverksby, men det er like mye jordbruket som har formet bebyggelsen og landskapet rundt.

Bergstaden består av rundt 300 gårdsanlegg. Går vi vel 50 år tilbake i tid, var fremdeles 100 av gårdsbruka i drift. Det preget byen sterkt. Fra midten av 1950-tallet og framover til 1980 ble de siste bruka lagt ned. I dag er det ingen som har kyr i Røros sentrum, men fortsatt er det hest i noen av stallene. Dagens hester brukes til turistkjøring.

Et vanlig gårdsbruk hadde fra to til seks kyr, men det fantes de som hadde langt større besetninger. Særlig hadde verkets funksjonærer, og etter hvert handelsstanden, muligheten til å bygge opp større gårder. Enkelte av gårdene i Bergmannsgata var rene storgårdene.

Storparten av den mannlige befolkningen på Røros var gruvearbeidere, hyttearbeidere eller de drev med transport for verket. Gruvene lå så langt fra byen at arbeiderne måtte bo der i brakker hele uka. Derfor var det kvinnfolka som hadde det daglige ansvaret for unger, hus og dyr. De som hadde arbeidet sitt i smeltehytta, var noe heldigere stilt. Hyttearbeiderne gikk i skiftarbeid, og etter natteskiftet hadde de dagen til å gjøre arbeid på gården.

Slik var levemåten for generasjoner av rørosinger, og slik var det i Rasmusgården. Den siste som drev gården, Olaf Rasmussen Wintervold, var skiftevis både gruvearbeider og hyttearbeider samtidig som han drev gårdsbruket. Buskapen besto i hans tid av 4 til 5 kyr og hest, og det var om lag samme antall dyr i gården i tidligere tider. Folketellinga av 1865, som også omfatter husdyr, viser at buskapen i Rasmusgården dette året besto av hest, 5 kyr og 6 sauer. Går vi tilbake til 1748 og ser i arveskiftet etter Joen Olsen Tronshat, finner vi at gården hadde 1 kjøreokse, 3 kyr, 1 kvige, 4 geiter og 3 killinger, dessuten 3 sauer og 2 lam.

Det hører òg med til historien at Rasmusgården var 'ferdasgård'. Som i de fleste andre gårdene på bergstaden var det bygd egen 'ferdasstall'. Det var stort behov for stallplasser til alle hestene som gjennom vinteren kom i store følger med malmlass, vedlass, proviant og handelsvarer. Like ens trengte folk fra bygdene overnattingsplasser og stallrom når de kom til Røros i et eller annet ærend. I Rasmusgården var det folk fra Tolga og Tynset som tok inn. Enkelte gårder hadde ekstra stor plass for losjerende og hester, og det var nok først og fremst disse som fikk status som 'ferdasgårder'. Kaffesalg og gjødsel fra hestene var et verdifullt bidrag til gårdsøkonomien.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.