Verdensarven RørosRessursene og områdetSentralt eller usentralt?

Sentralt eller usentralt?

Røros er i dag et tettsted i en nokså spredt befolket del av Norge, men har det alltid vært slik?

Karoline Daugstad

Vi vet at kopperverket var årsaken til at det her ble utviklet et bergverkssamfunn som ble viktig for økonomisk vekst og velstand både i Trøndelag og Østlandsområdet. Men kanskje hadde Røros vært ei helt vanlig bygd hvis det ikke hadde vært for funnet av koppermalmen?

Snur vi litt om på dagens oppfatninger av hva som er sentralt og ikke, er kanskje ikke Røros så langt ute i periferien likevel. Det har gått mange ferdselsveier over Rørosvidda, både for folk til fots og kjørende. I forhistorisk tid gikk det tre hovedferdselsruter gjennom området: To nord-sørgående ruter hvor den østlige gikk langs vassdragene fra Femunden, langs Feragen, videre øst for Aursunden og langs Rien og Riasten. Den vestlige gikk langs Glåma og videre nordover vest for Aursunden. Den tredje ferdselsruta gikk øst – vest langs Vaula, på nordsida av Aursunden til Molingdalen og Glåmos. Slik var området forbundet både med Sverige i øst, Tydal og Holtålen i nord, og Østerdalen i sør.

Disse gamle veiene ble brukt langt framover i historien, og de lever dels videre i dag overlappet av moderne veier eller jernbane. Den gamle veien som fulgte nordsida av Aursunden, er det spor av ved Ryttervollen og Kokkvollen. Det er også mulig å identifisere dette veifaret gjennom Litj-Molingdalen over Rundhøgda og ned til Skårdal i Ålen.

Etter kopperverkets etablering ble det i en helt annen grad nødvendig med gode veier både sommer og vinter. Spesielt var det viktig å ha god forbindelse mot Trondheim for koppertransport og vareforsyning.

Med veiutvikling og etter hvert jernbane ble Røros trinn for trinn et reisemål både for de som søkte arbeid eller drev handel, for ulike eksperter eller vitenskapsfolk fra inn- og utland, og for de første turister. For de fleste av de utenlandske reisende var nok ikke Røros sentralt. Reisen fra mer sentrale strøk som Kristiania og Trondheim var lang, landskapet spredt bebygd, og klimaet hardt. Leser vi noen av reisebeskrivelsene fra disse første turistene, får vi innblikk i hvordan de så på ”utkanten” Røros. Et eksempel er den hollandske skipskommandanten Cornelius de Jong som besøkte Røros i februar 1796. De Jong var på en lengre sjøreise men måtte søke nødhavn i Trondheim gjennom vinteren. Han benyttet tiden til å reise rundt. Veien opp Gauldalen var slitsom med fokksnø, kulde og sleder som veltet. Røros bergstad imponerte ikke hollenderen og han syntes synd på bergstadens beboere: ”Jeg beklager dem alle tilhobe thi de maa tilbringe sit liv blant Norges høieste bjerge, i et ubehageligt klima og i en ufrugtbar del af landet”.

En annen beskrivelse stammer fra den engelske marineløytnanten William Henry Breton som besøkte Røros i 1834. Møtet med Bergstaden opplevde han slik: «Av alle de steder utvalgt til grunnleggelse av en by som jeg noen gang har sett, er stedet Røros utvilsomt det elendigste». At det i det hele tatt fantes en bybebyggelse på Røros, var utelukkende på grunn av kopperverket, mente Breton: ”Den [Bergstaden] har fått en viss betydning, utelukkende på grunn av kobbergruvene. Uten disse ville den aldri ha vært annet enn en ussel landsby”.
Bergstaden var omgitt av ugjestmilde fjell og udyrket ødemark: «Hist og her sees en ensom seter. Men hvis den reisende stiller seg opp på en av høydene og snur ryggen til byen, vil han ikke øyne et eneste hus eller oppdyrket sted. Noen nakne sandhauger, 40 á 50 meter høye, bidrar ikke til å forskjønne landskapet. Det er intet forsøk på en have, for klimaet gjør det umulig. Rug og poteter modnes bare i gunstige år, og selv da blir potetene ørsmå. Bare beitemarkene blir skjøttet, og bøndene er fornøyde hvis de kan holde seg selv med melkeprodukter og klær vevet av egen ull».

Hvordan beskrives Røros sett med utenlandske turistøyne i dag? I Discovery Channels guidebok for Norge beskrives Bergstaden som en attraksjon, spesielt omtales kirka og Rørosmuseet som anbefalte besøksmål. Og ganske så interessant så betegnes Røros som et veikryss hvor ferdselsårer møtes fra både øst, nord og sør. Riktignok beskrives veien til Sverige som en reise gjennom øde villmark, men Røros som knutepunkt, sentralt og ”strategisk” plassert, er tydelig. Og linjene til omverden går langs de samme traseer som flere tusen år tilbake!

Kilder:
Breton, W. H. 1975: Gamle Norge. Reisehåndbok anno 1834. Oslo.
Daugstad, K., Binns, K. S., Grytli, E. R., Liavik, K., Prøsch-Danielsen, L. og Vistad, O. I. 1999: Bergverksbyen omland. Om ressursbruk, vern, kultur og natur i Rørosområdet. NIKU Temahefte 29.
de Jong, C. 1993: "En tur til Røros" en reisebeskrivelse fra interen 1795/96. Fjellfolk nr. 18, s. 43-47.
Discovery Channel 2004: Norway, Insight guides. APA Publications.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.