Smeltehyttene

 Smelthytta på Røros i 1907
Smelthytta på Røros i 1907
I smeltehyttene framstilte en kopper av malmen fra gruvene. Prosessen foregikk døgnet rundt, og det var stor aktivitet i og rundt hyttene.

Alexander Austnes

Smeltehyttene var sentrum i større anlegg. Et hytteanlegg, med smeltehytta som den sentrale bygningen, bestod av ulike driftsbygninger, verksteder, lagerhus og administrasjonsbygninger, alt samlet rundt en hytteplass eller malmplass, og med ei elv som selve drivkraften og hovedpulsåra i anlegget.

Når det gjelder plasseringen av smeltehyttene var det flere faktorer å ta hensyn til. Utgangspunktet var koppermalmen, men også skogen og vassdragene i området var avgjørende faktorer når en skulle framstille kopper.

Det var først og fremst viktig å finne de stedene som samlet ga minst transport. For det første skulle malmen transporteres fra gruvene til smeltehyttene, ofte flere kilometer unna. For det andre var driftea ved hyttene avhengig av at det kunne skaffes tilstrekkelig med ved og kol.

En annen avgjørende forutsetning for drifta ved hytteanleggene var stabil tilgang på vasskraft. Smeltehyttene måtte derfor ligge ved ei elv med tilstrekkelig stor vassføring til å drive blåsebelgene som ga luft til smelteovnene, og slik at den ikke frøs til om vinteren.

 Slegghaugen og sleggbana som ble bygd i 1906
Slegghaugen og sleggbana som ble bygd i 1906
Hovedanlegget til Røros Kobberverk lå ved Hitterelva, ca. ei mil fra Storwartz, der bergstaden seinere vokste fram. Her var smeltehytta mer eller mindre i kontinuerlig drift fra 1646 og fram til smeltevirksomheten opphørte i 1953. De karakteristiske slagghaugene på Røros kommer fra denne hytta.

Etter bare få års drift var skogen rundt smeltehytta på Røros uthogd i et stort område. Kostnadene og arbeidet med å frakte ved og kol til hytta økte i takt med avstandene. Det ble etter hvert både billigere og enklere å frakte koppermalmen dit hvor det var lettere tilgang på ved og kull, og kopperverket bygde derfor flere smeltehytter. I alt var tolv andre mindre hytteanlegg tilhørende Røros Kobberverk i drift i kortere eller lengre tid.

Fra 1880-åra satset kopperverket stort på ny teknologi og modernisering av produksjonen, og på slutten av 1800-tallet var Røros Kobberverk teknisk sett et av de mest moderne bergverka i Europa. Koppersmeltinga ble nå sentralisert til hovedanlegget på Røros, og virksomheten ved
de andre hytteanleggene ble lagt ned. Den siste smeltehytta på Røros ble bygd opp igjen etter en brann i 1888. En ny brann rammet hytta i 1953, noe som bidro til at smeltevirksomheten opphørte også på Røros.

Smeltehytta brant på nytt i 1975, og det stod nå bare rester igjen. Bygningen er seinere gjenreist som kulturminne, og har siden 1988 tjent som lokaler for Rørosmuseet.


Kilder:
Espelund, Arne 1998. “Svartkobbersmelting. Den lange veien fra sulfid om oksyd til metall”, i Arne Espelund (red.): Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt: 45–55. Trondheim.
Espelund, Arne 1998. “‘Snarveien’ fra sulfid til metall. Smelting med bruk av konverter”, i Arne Espelund (red.): Kobber i Det Nordenfjeldske Bergamt: 56–68. Trondheim.
Espelund, Arne 2004. “1880-tallet – et tiår med nyskaping ved Røros verk.” Fjell-Folk nr 29: 41–47. Røros. Gjestland, Truls 1994: Smeltehytter ved Røros Kobberverk. Bergstuderendes Forening/Olavsgruvas Venner.
Ødegaard, Sverre 1984: Smeltehytta på Røros. Særtrykk fra Fjell-Folk nr. 9. Røros.


Dette nettstedet er et samarbeid mellom Sør-Trøndelag fylkesbibliotek, Rørosmuseet og Røros folkebibliotek.
Røros kom på UNESCOs liste over Verdensarvsteder i 1980, se også Riksantikvaren.
Innholdet på nettstedet er beskyttet i henhold til opphavsrett. Bruk er ikke tillatt uten rettighetsklarering.
Finansiert av Kulturnett.no og Norges Forskningsråd ved Høykom.